Kjære foreldre: Ungdommene våre trenger dere nå

Askim Volleyballklubb har ungdommer som vil spille, men vi sliter med å finne voksne som vil stille opp. Etter mange år i volleyballmiljøet ser jeg konsekvensene: Lag forsvinner, og rekrutteringen til klubben står i fare.

Dette er et leserinnlegg skrevet av Eivind Bye, styremedlem og trener i Askim VBK. Det ble først publisert på nettsiden smaalenene.no 12. august i år.

Det mangler ikke på ungdommer som har lyst til å spille volleyball. Utfordringen er å finne voksne som vil ta ansvar for dem. Foreldre, foresatte, tidligere spillere og nåværende seniorspillere er blant de som har blitt spurt om å bidra som trenere eller lagledere. Svaret er nesten alltid nei.

Jeg må være ærlig og si at jeg er svært bekymret. Uten trenere og voksne som kan hjelpe til, har vi ikke noe tilbud til ungdommene. Har vi ikke ungdomslag, mister vi også rekrutteringen til seniorlagene. I verste fall kan dette true hele framtiden til Askim Volleyballklubb.

Jeg har vært spiller og trener i klubben siden slutten av 1980-tallet. Jeg har sett generasjoner av unge spillere finne både idrettsglede, vennskap og tilhørighet gjennom volleyballen. Nå frykter jeg at klubben ikke lenger skal klare å gi det samme tilbudet til dem som kommer etter.

Dette er ikke et problem som er unikt for Askim Volleyballklubb. Flere idrettsklubber jeg snakker med, opplever det samme. Det er utrolig trist å måtte si nei til barn og unge som ønsker å drive med idrett, bare fordi det ikke finnes nok voksne som kan stille opp. Jeg tror mange tar det som en selvfølge at de kan sende barna sine til et idrettslag, og at noen andre tar hånd om resten. Men så enkelt er det ikke. Uten frivillige voksne finnes det heller ikke noe idrettstilbud.

Få personer bærer et stort ansvar

Da dette blir skrevet har vi i Askim Volleyballklubb veldig få hovedtrenere. Én er trener for herrelaget i 2. divisjon, selv har jeg ansvaret for tre jentelag, og to av klubbens U19-spillere har ansvar for minivolleyballen.

Vi kan ikke bygge hele tilbudet vårt på at noen få personer skal gjøre stadig mer. Belastningen på dagens trenere er allerede stor, og det blir vanskelig å gi spillerne den oppmerksomheten og oppfølgingen de trenger. Samtidig blir klubben sårbar. Sykdom, arbeid, familieforpliktelser eller andre endringer i livet til én trener kan få konsekvenser for flere lag.

Når så mye ansvar hviler på så få skuldre, skal det veldig lite til før et tilbud stopper opp. Det er en situasjon ingen klubb ønsker å være i.

Trenger ikke være volleyballekspert

En utfordring med å få flere voksne til å bidra er at mange ikke føler seg kvalifisert. Jeg mener terskelen for å bidra ofte blir gjort høyere enn den behøver å være.

Vi forventer ikke at alle som melder seg skal være ferdig utlærte volleyballtrenere. Det viktigste er at man er en trygg voksen, møter opp og har lyst til å være der for ungdommene. Det sportslige kan man lære, og det er også mulig å dele ansvaret med andre.

Det er ikke nødvendigvis slik at én person må stå alene med alt ansvaret for et lag. Flere voksne kan samarbeide og fordele treninger, kamper, praktiske oppgaver og oppfølging.

To eller tre personer som deler på oppgavene, kan være en langt bedre løsning enn at én ildsjel forsøker å gjøre alt. Men da må noen være villige til å ta det første steget og si at de kan bidra.

Jeg forstår at mange familier har travle hverdager, og at det kan være krevende å binde seg til faste oppgaver over tid. Folk har jobb, familie og mange aktiviteter å følge opp. Det har jeg stor respekt for. Samtidig må vi være tydelige på realiteten: Et idrettstilbud oppstår ikke av seg selv. Noen må være der for å ønske spillerne velkommen til trening, planlegge treningen, og være til stede sammen med spillerne. Og ikke minst skape et trygt miljø for spillerne.

Ungdommene rammes først

Mangelen på frivillige voksne er ikke en utfordring som bare rammer volleyballen i Askim. Idrettslag flere steder i landet har varslet om problemer med å rekruttere trenere, styremedlemmer, lagledere og andre frivillige. Når ingen tar oppgavene, kan resultatet bli færre treninger, avlyste aktiviteter eller lag som må legges ned.

Til slutt er det barna og ungdommene det går ut over. De mister ikke bare en idrett de ønsker å drive med. De mister et miljø, venner, mestringsfølelse og et sted hvor de opplever at de hører til.

Jeg mener idretten spiller en viktig rolle som en trygg og inkluderende møteplass for barn og unge. Idretten gir ungdommene noe helt eget. De lærer å samarbeide, glede seg over andres prestasjoner og håndtere både seier og tap. Ikke minst lærer de å ta ansvar for hverandre. De blir også sett av andre voksne enn foreldrene og lærerne sine. Det er verdier som er vanskelige å måle, men som kan bety enormt mye.

Hele klubben er avhengig av ungdomslagene

For oss i Askim Volleyballklubb handler trenermangelen også om klubbens langsiktige eksistensgrunnlag. Ungdomslagene er rekrutteringsveien inn til seniorvolleyballen. Dersom spillerne ikke får et tilbud gjennom barne- og ungdomsårene, vil det etter hvert heller ikke komme nye spillere til dame- og herrelag.

Det er en sammenhengende kjede. Først begynner barna med minivolleyball. Deretter går de videre til ungdomslagene, og noen fortsetter til seniornivå. Fjerner vi ett eller flere ledd i den kjeden, får det konsekvenser for hele klubben. Ikke bare mister vi spillere, men også potensielle trenere.

Vi ser utfordringer her allerede i dag. Mangel på voksne som kan følge opp ungdomslagene på guttesiden, resulterer i at det i dag ikke finnes noe lag for de yngste guttespillerne. Nå har Askim Volleyballklubb et herrelag i 2. divisjon, og det er fortsatt spillere der som kommer fra egne ungdomslag. Men på sikt har vi ingen rekruttering fra egne rekker, hvis situasjonen er slik den er i dag.

Kan ikke basere seg på de samme ildsjelene

Jeg mener klubben og lokalmiljøet må tørre å snakke åpent om hvor alvorlig situasjonen er. Frivilligheten har tradisjonelt vært selve fundamentet for norsk barne- og ungdomsidrett. Samtidig opplever mange klubber at stadig færre ønsker faste oppgaver og langsiktig ansvar.

Jeg snakker med trenere og klubbledere fra mange steder i Norge, og situasjonen vår er ikke unik. Det er en generell mangel på voksne som vil ta ansvar. Det er dessverre lett å tenke at noen andre sikkert ordner det. Problemet oppstår når alle tenker slik. Da sitter de samme få personene igjen med stadig flere oppgaver, helt til de ikke orker mer.

Etter nærmere fire tiår som spiller og trener mener jeg det ikke er rimelig å forvente at de samme menneskene skal holde tilbudet gående år etter år. En klubb må hele tiden få inn nye krefter. De som har vært med lenge, kan bidra med erfaring og støtte, men de kan ikke bære alt alene for alltid.

Ber flere vurdere å bidra

Jeg håper at foreldre, tidligere spillere og andre som har et forhold til idretten, vil tenke seg om en ekstra gang før de avslår. Man behøver ikke forplikte seg til alle treninger og kamper. Og så personer som kan være hjelpetrenere, vikarer eller dele ansvaret med andre, vil kunne gjøre en forskjell.

Vi ber ikke om supermennesker. Vi ber om vanlige voksne som kan gi litt av tiden sin, slik at ungdommene får beholde tilbudet sitt. Ingen trenger å kunne alt fra første dag.

Jeg ønsker ikke å skremme eller gi dårlig samvittighet til dem som ikke har mulighet til å bidra. Likevel mener jeg klubben må være ærlig om hva som står på spill. Vi må si det som det er: Dersom ingen melder seg, kan vi bli nødt til å redusere tilbudet eller legge ned lag. Det er ikke fordi klubben ønsker det, men fordi vi ikke kan sende ungdommer inn i en hall uten ansvarlige voksne.

Jeg håper noen leser dette og tenker at de kanskje kan bidra litt. For den enkelte kan det dreie seg om noen få timer i uka. For ungdommene – og for Askim Volleyballklubb – kan den innsatsen bety hele forskjellen.